Min første opplevelse av panikkanfall

Da jeg våknet 1 juledag i fjor var jeg veldig deprimert uten å vite hvorfor. Jeg har ofte slike dager, så det var ikke noe unormalt, men jeg vet som regel hva som kan ha utløst det. Samtidig som det er slitsomt å være deprimert og i tillegg ikke alltid vite grunnen. Dette er noe jeg skal komme tilbake til senere, men nå vil jeg fokusere på panikkanfall og angst generelt.

Utover dagen ble jeg i bedre humør og hadde det veldig fint med mamma, min søster og svoger. Slik det bør være med familien, og spesielt i julen. Vi spiste raclette, noe vi aldri har gjort sammen før. Jeg har nemlig så snille venninner, og en av de gav med et slikt sett for en stund tilbake. Sykt digg!!!

På slutten av dagen kom jeg i en negativ diskusjon med min mor og søster. Det bunnet i en filleting, men på grunn av min diagnose (som jeg skal skrive om snart) eskalerte det veldig. Jeg endte opp sittende i garasjen gråtende. Heldigvis har jeg en veldig tålmodig og forståelsesfull familie, så vi fikk skværet opp før vi dro hvert til vårt.

 

min første opplevelse av panikkanfall

Min lille vrengte polvott, Emma som venter spent på gaven sin!

Da jeg kom hjem satt jeg i sofaen å så på film. Plutselig kjente jeg prikking i hendene og føttene mine. Jeg har kjent dette flere ganger tidligere. Jeg prøvde å fokusere på filmen i håp om at det skulle gå over snart. Etterhvert begynte jeg å puste dårligere og jeg følte en klump som presset mot brystet mitt. Prikkingen ble mer intens og jeg følte også nummenhet i både hender og føtter.

Da jeg bare bor med min lille dvergpuddel, Emma ringte jeg en av mine nærmeste venninner for å roe meg ned. Det klarte jeg ikke. Jeg ble bare verre og enda mer engstelig. Siden dette var 1 juledag, var det svært få mennesker hjemme i borettslaget hvor jeg bor. Jeg kjente at jeg hadde et sterkt behov for å ha en person ved min side, for nå begynte jeg å bli redd. Pusten ble vanskeligere å kontrollere, og prikking og nummenhet i kroppen ble bare verre.

Det ble bare verre

Jeg gikk ut i trappeoppgangen for å se om jeg kunne finne en nabo. Etter 15 min kom heldigvis en av beboerne inn ytterdøren. Jeg hadde da sittet i trappeoppgangen i håp om at noen skulle komme. Jeg kjente ikke denne gutten, men sa til han at jeg trengte hjelp og lurte på om han kunne være litt med meg. Samtidig tenkte jeg at han må jo tro jeg er gal som spør om noe slikt, men jeg var så desperat at det kunne jeg ikke bry meg om. Så snill som mange er, satt han seg ned med meg i trappeoppgangen. Samtidig var min venninne fortsatt på høyttaler. De prøvde begge å roe meg ned, men det ble bare verre.

Jeg klarte nå ikke å prate og følte at jeg ikke var i min egen kropp. Dette er en ekstrem ekkel følelse, og jeg skjønte virkelig ikke hva som skjedde med meg.

Min nabo og venninne konkluderte med at dette ikke kom til å bli bedre, og at jeg burde dra ned på legevakten. Naboen min fulgte meg til en taxi fordi jeg var ganske svimmel og klarte ikke å gå uten hjelp. Venninnen min var fortsatt i telefonen. Nå kjente jeg at det var utrolig vanskelig å puste, samtidig som jeg ikke klarte å prate. Det kjentes ut som jeg ble kvalt. Taxien stoppet foran inngangen til legevakten, og jeg kom meg inn til skranken hvor jeg ba om øyeblikkelig hjelp.

Jeg fortalte at jeg ikke visste hva som skjedde med meg, men det kjennes ut som om jeg skal dø. En sykepleier tok hånd om meg med en gang, spurte om bakgrunnen min og tok pulsen min. Nå avsluttet jeg samtalen med min venninne, og ringte mamma som bor 45 min unna.

Jeg fikk vite at jeg hadde en puls på 140, og det gjorde meg enda mer redd. Jeg kjente at jeg begynte å hyperventilere og det var som om hjertet skulle hoppe ut av brystet. Sykepleieren fulgte meg inn på et annet venterom hvor det ikke var så mange folk. Jeg klarte ikke gå stødig fordi kroppen min skalv. I det ene øyeblikket var jeg varm og i det andre frøys jeg. Da jeg holdt rundt sykepleieren føltes det ut som om kroppen svevde over gulvet, og at jeg ikke var i min egen kropp. Som om jeg så meg selv utenfra. Dette var så surrealistisk og en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Ble bedt om å vente

Det som stresset og skremte meg var at ingen fortalte hva som skjedde med meg. Hvorfor kunne ingen bare hjelpe meg og ta meg fra dette helvete jeg er i nå, spurte jeg meg selv om. Jeg måtte få hjelp nå med en gang. Siden det var veldig vanskelig å sitte på en stol, la jeg meg langflat ned på gulvet og ropte om hjelp.

Når jeg skriver om det nå må jeg le litt av meg selv, men der og da føltes alt helt forferdelig og jeg reagerte impulsivt. Dette må da bevise at jeg trenger øyeblikkelig hjelp, men jeg ble bare bedt om å sette meg på stolen fordi gangen måtte være fri slik at senger kunne trilles der. Jeg beklaget meg og ville ikke være til bry tenkte jeg. Selvfølgelig må jeg respektere reglene, og prøvde virkelig å ta meg sammen.

Photo by Aron Visuals on Unsplash

Jeg var svimmel og alt rundt meg føltes som i en skrekkfilm. Det hjalp nok ikke at jeg satt utenfor et rom hvor en mann med pustemaskin lå. Det gikk enda 30 min før en annen sykepleier satt seg ned foran meg. Han forklarte at jeg har et panikkanfall, og at dette ikke er farlig. Først da begynte kroppen å roe seg ned, pulsen ble lavere og jeg følte at jeg kunne puste bedre.

Hadde noen bare fortalt meg dette med en gang! Jeg skjønner at det er helt vanlig for de ansatte at man kommer inn med panikkanfall, og de gjorde en god jobb. Det eneste jeg skulle ønske var at de kunne informert meg tidligere om hva som foregikk med meg, for jeg trodde virkelig at jeg skulle dø!

Legen forklarte om panikkanfall

Hun rådet meg til å snakke med psykologen min om dette, slik at jeg kunne håndtere det bedre fremover. Hun gav meg også masse informasjon om panikkanfall og angst.
Jeg var så lettet over å høre om de ulike symptomene som skjer med kroppen når en får panikkanfall. Det var jo akkurat slik jeg hadde hatt det. Selv om jeg fortsatt hadde angst, følte jeg meg mye bedre. Det var lettere å puste og jeg kunne gå normalt igjen. Tanken på at mamma var på vei gjorde meg desto roligere. Til slutt tok jeg en taxi hjem og mamma kom og sov natten over. Totalt varte panikkanfallet i 3 timer, noe som føltes som en evighet. Ikke så rart når man tror man skal dø.

Hyppige anfall i ettertid

Jeg har fått ulike knep jeg kan gjøre for å roe meg ned, og jeg ringer alltid mamma eller min venninne for å få det bedre. Det viktigste for meg er å få tankene vekk fra det som skjer med kroppen og fokusere på noe annet. Det er ikke lett, men jo mer erfaring man får og ulike knep som funker for en, jo enklere er det å håndtere det.

Yoga er noe jeg gjør hver morgen, og dette hjelper meg til å koble helt ut samt å fokusere på pusten. Jeg ber universet om en positiv dag og gir meg selv styrke for å håndtere dagen. Vi er alle forskjellige, så det er ingen oppskrift på hva som faktisk fungerer for den enkelte. Dette må man finne ut av selv. Husk alltid at det ikke er farlig, og du kommer ikke til å dø.

Podcasten Noia er også en god hjelper for meg. Der tar de opp temaet angst, hvor ulike personer som har opplevd dette, forteller sine historier og erfaringer. Samt at en psykolog er med og kan komme med fakta og råd for hva man skal gjøre. Den anbefales på det sterkeste både for de som lider av angst, men også de pårørende. Man får mer forståelse og innsikt for denne type lidelse.

Det er masse jeg vil dele med dere om panikkangst fremover. Som nevnt tidligere har jeg hatt hyppige anfall etter 1 juledag, og disse erfaringene er viktig å snakke om, ikke bare for meg selv, men også for andre som opplever noe av det samme. Vi er ikke alene om å ha denne lidelsen og jeg tror det er godt å få høre om flere som har det slik. Det er ikke noe unormalt. Ønsker alle en fin dag. Husk å ta vare på de rundt deg, vi trenger alle å bli sett 🙏🏻💜

Se også angsten slipper ikke taket.

 

4 thoughts on “Min første opplevelse av panikkanfall

  1. Kjære Andrea💕Har oppdaget bloggen din,syns d er flott at du skriver om psykisk helse.Kjenner selv til angst,og dette er en forferdelig følelse å ha.Er selv åpen om dette temaet,og tror at åpenhet får bort stigmatiseringen av oss som lider av dette.Stå på,og hold ut når d river i sjelen,selv om det er vondt.God klem fra Heidi💕

    1. Takk for fine ord, Heidi. Og så hyggelig at du leser på bloggen. Åpenhet er kunnskap 🙂 Med ønske om en fin kveld videre, og riktig godt nytt år ❣️✨

      1. Takk for hyggelig svar❤️Et lite tips:les om metakognitiv adferdsterapi,dette har hjulpet mang med angst,særlig generalisert angst.Ha en fin kveld Andrea🌹

Legg gjerne igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: