Angsten slipper ikke taket…

Nå skal jeg fortelle om når angsten ikke slipper taket, men blir værende over et døgn. Det er en veldig energitappende og ekkel lidelse. Den kan oppstå helt uventet og gjennom stress. De fleste gangene vet jeg hvorfor den oppstår og som regel er dette på kvelden. Jeg legger meg med en dag fylt av tanker, både gode og triste, men også med sinne og frustrasjon.

For noen år tilbake ble jeg seksuelt misbrukt av min fastlege. Dette er ikke en lege jeg bruker nå. Selv om det er noen år siden hendelsen, er det først nå jeg klarer og orker å ta tak i dette. Jeg skal skrive om denne hendelsen senere, men nå vil jeg fokusere på panikkangsten.

Anmelde overgrepet

Dette er noe jeg aldri har gjort før, og jeg tror mange automatisk blir stresset av å skulle anmelde en person. Det er ikke hverdagskost å sitte i avhør for å forklare seg. Jeg satt meg ned på en café for å skrive om mitt første panikkanfall, men det endte med at jeg bare måtte gå derifra. Jeg ble varm, begynte å rødme og fikk en følelse av at jeg måtte ut. Det hjalp vel ikke på at cafén var stappfull av mennesker, da jeg har litt angst for veldig mange folk rundt meg. Jeg ringte min mor for å roe meg ned og følte at det hjalp litt.

Jeg dro hjem og lagde mat, hørte på musikk og prøvde å ikke tenke på angsten. Ei heller at jeg skulle i politiavhør neste dag. På mange måter følte jeg meg bedre, men jeg kjente at angsten murret i kroppen min.

På kvelden kom den snikende

Hender og føtter prikket, og var numne. Uansett hvilken stilling jeg lå i, kjente jeg hjertet som galopperte innvendig. Brystet trykket og pusten var vanskelig. Jeg har lært å kjenne panikkangsten min mer og mer, da jeg har hatt hyppige anfall i ettertid av det første anfallet. Dette gjør at jeg er mer rolig enn da jeg hadde mitt første panikkanfall.

Selv om det er ubehagelig og slitsomt, så klarer jeg allikevel å holde meg rolig. Jeg er ikke så avhengig av å ha en person ved min side. Selv om jeg visste at dette var panikkangst, klarte ikke kroppen min å slappe av. Etter en stund prøvde jeg å sove uten hell.

Midt på natten ringte jeg min mor som sikkert var langt inne i drømmeland, stakkars. Takk universet for at jeg har en så tålmodig og forståelsesfull mor. Hun tok telefonen og var ikke det minste sur for at jeg ringte midt på natten. Dette er ikke første gang, så hun skjønte at det var panikkangsten som hadde «tatt» meg igjen. Vi snakket sammen en hel time, før jeg takket for at hun hadde tatt seg nattestid for å snakke med meg. Jeg hadde ikke klart å roe meg ned, så vi konkluderte begge med at jeg nå skulle være våken hele natten. Jeg måtte bare akseptere det.

På mange måter var det godt med en slik aksept. Selv om det ikke roet meg ned, aksepterte jeg at slik var det nå, og jeg måtte omfavne det på en positiv måte. Så hele natten viet jeg til humoristiske program på Netflix, samt unnet meg litt nattmat.

Neste morgen

Da jeg møtte min bistandsadvokat utenfor politihuset hadde jeg fortsatt panikkangst. Jeg fortalte henne om natten, hvor jeg igjen fikk full støtte og omsorg. Takk for at jeg møter slike gode og snille mennesker! Avhøret varte i 2 timer, og jeg var så utslitt som jeg aldri har vært før. Dette var krevende både fysisk og psykisk.

Angsten gav seg ikke

Når skal dette ta slutt tenkte jeg. Nå er jo det jeg fryktet over, samt at jeg vet hva som skjer med kroppen min. Det er fryktelig slitsomt både for kropp og sinn å ha lange anfall. Man blir helt tappet for energi og det eneste jeg ville var å sove, men det klarte jeg ikke. Da det fortsatt satt i meg, ringte jeg en god venninne som har slitt med angst og panikkanfall i flere år. Vi snakket om hvorfor det hadde oppstått og hva jeg kunne gjøre for å få det bedre.
Jeg merket at panikkangsten ble sterkere av å snakke om det. Dette var ubehagelig, så jeg måtte trekke pusten dypt noen ganger før jeg klarte å samle meg igjen.

Det som ofte kan skje når man har et slikt anfall over lengre tid, er at man leter etter andre unnskyldinger for hva det kan være. Jeg fortalte henne at jeg for noen dager siden hadde drukket av et glass hvor det manglet en del av glasset. Kanskje hadde jeg fått et glasskår i meg som gjorde at det trykket i brystet mitt, og nå bare lå det der og irriterte. Da hørte jeg latter på andre siden av røret, hvor hun fort unnskyldte seg for å le. Det er akkurat slik hun tenker når anfallene oppstår. Det var deilig å kunne le av det, for jeg visste innerst inne at det var panikkangst og ikke et glasskår som gjorde meg slik. Det var godt å kunne prate med en som vet hva man går igjennom, og latter gjør en bare bedre.

På kvelden ble det helt borte

Det var utrolig deilig å ha kontroll over sin egen kropp igjen. Jeg kjente ikke trykk på brystet lengre, hjertet slo normalt og pusten var mye bedre. Jeg husker jeg tenkte at det var en slitsom opplevelse, men samtidig var jeg litt glad for å ha opplevd det.

Nå vet jeg enda mer om hvordan jeg skal takle slike situasjoner, samt at jeg kjenner igjen de ulike signalene som forteller meg at dette er panikkangst. Det høres kanskje litt rart ut at jeg vender dette om til noe positivt. Grunnen er at jeg blir enda bedre kjent med meg selv og min styrke. Holdningen min til livet er at alle utfordringer gjør en bare sterkere. Klarer man å komme seg opp av dalen man er i, så takler man ganske mye dritt som kommer mot en. Jeg la meg relativt tidlig den kvelden, og jeg sov som et barn gjennom hele natten!

Les også om min første opplevelse av panikkanfall

2 thoughts on “Angsten slipper ikke taket…

Legg gjerne igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: