Instagram has returned invalid data.

Åpenhet om psykisk helse = normalisering

Pinittvangslidelse

Snakk om det!

Nå er det en stund siden jeg har skrevet om psykisk helse. Dette er et tema jeg brenner for, og som er viktig å snakke om. Jeg er fult klar over at jeg bretter ut mye av mitt liv og dets utfordringer, men allikevel velger jeg å dele dette med dere. For meg er det viktig å kunne snakke åpent om temaer som kan være ubehagelige, fordi dette hjelper! Det å bære på ulike tanker, utfordringer og negative hendelser vil ikke gagne noen i lengden. Livet er ikke lett og alle har opplevd triste og vanskelige ting opp gjennom. Da er det fint å kunne snakke om dette og se at man ikke er alene, ei heller så veldig annerledes. Åpenhet og kunnskap bidrar til å redusere stigmatisering.

Viktigheten av å bli tatt på alvor.

Pinittvangslidelse

For å gjøre en lang historie kort. Jeg ble født prematur ca 5 uker for tidlig med keisersnitt, noe som resulterte i at jeg måtte ligge i kuvøse. Jeg var litt vekst retardert på grunn av manglende næring fra mamma den siste tiden. Jeg hadde kolikk som gjorde at jeg pådro meg navlebrokk. Dette gjorde at jeg gråt ekstremt mye, og gjorde mine foreldre ganske utslitt. Jeg tar dette med i min historie fordi jeg tror det kan være en av mange faktorer som spiller inn i hvordan jeg ble formet som person.

Jeg utagerte mye da jeg var yngre mot mine foreldre og søster. Mamma tok selv kontakt med BUP fordi hun følte at det var noe med meg. En periode trodde hun jeg hadde ADHD. Det kom en psykolog hjem til oss for å observere meg. Dette var noen timer i EN dag, og det ble konkludert med at det ikke feilet meg noe. Da mamma fortalte meg dette i voksen alder ble jeg sjokkert over hvor lite hjelp og engasjement det var i barnepsykiatrien. Hvordan kan en ta en slik konklusjon på så lite grunnlag? Og om dette var rutinene de opererte med, så er det veldig skremmende med tanke på andre barn og foreldre i lignende situasjoner.

Fra å bli mobbet til å bli en mobber

Fra barnehagealder av ble jeg utsatt for mobbing, og gjennom hele skolelivet. Selv om det ikke var mobbing hver eneste dag, så husker jeg det som om det var i går. Det var og mange gode øyeblikk i min barndom, og jeg skriver ikke dette for å få noen form for medlidenhet. Jeg skriver dette fordi det har påvirket meg opp gjennom barndommen, og det er de negative hendelsene som jeg husker best. Og der tror jeg mange kjenner seg igjen. Det å bli mobbet i ulike grader er uansett ikke noe gøy, og det kan absolutt få konsekvenser for psyken.

Pinittvangslidelse

På barneskolen begynte jeg hos en barnepsykolog fordi jeg ikke hadde det noe bra på skolen. Dette var en kort affære da jeg ikke følte noen kjemi med psykologen, hvor både mamma og jeg mente at det ikke hjalp. Jeg følte meg veldig alene og heller ikke forstått. Dette resulterte i at jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig som ikke bare gikk utover meg, men også de nærmeste rundt meg. Jeg hadde vanskeligheter med å sette ord på følelsene mine, som gjorde det vanskelig å forstå hva som foregikk.

Tvangslidelse 

Jeg led av tvangshandlinger som innebar at jeg nappet ut hår fra hodet mitt i en periode. Jeg husker at jeg var med i teaterlaget i Son, og under øvingene var scenen ofte dekt med mitt eget hår. På hodet hadde jeg et «hull» uten noe hår. Jeg hadde også en tvangslidelse hvor jeg måtte prikke på fingrene mine i et likt mønster. Om jeg ikke gjorde dette ble alt feil og jeg følte ubehag. På den tiden skjønte jeg ikke at dette var en tvangslidelse, og ingen rundt meg visste noe om det. Grunnen til det er nok fordi jeg ikke fortalte det til noen, for dette var helt normalt for meg.

I en liten periode på ungdomsskolen ble det så mye for meg, at jeg begynte å mobbe enkelte personer selv. En del av meg trodde kanskje at om jeg gjør det mobberne gjør mot meg, så ville jeg bli respektert og ikke mobbet lengre. Der tok jeg feil. Jeg tok på meg en rolle som jeg ikke er stolt av, men kanskje det var en beskyttelses mekanisme? Det ble heldigvis en kort periode, og jeg beklaget meg for de jeg hadde utsatt denne fryktelige oppførselen for.

Da mye falt på plass.

Høsten 2017 fikk jeg diagnosen Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP). Dette var vemodig fordi jeg følte meg annerledes og syk da jeg fikk diagnosen, samtidig som det var godt å endelig få svar på hvorfor jeg har følt meg rar og litt annerledes en mange rundt meg. Jeg har hatt tunge depresjoner over lengre tid, hvor jeg og har prøvd å ta mitt eget liv. Det har vært vanskelig å se en fremtid, hvor min løsning var å ende det slik at både jeg og de rundt meg kunne få det bedre. Lyset i tunnelen var sluknet og det eneste jeg tenkte på var å få en slutt på denne lidelsen.

Pinittvangslidelse

Jeg lider av panikkangst og angst generelt (se her), og i en kortere periode hadde jeg en form for spiseforstyrrelse. Det var ikke slik at jeg kastet opp maten, men jeg klarte bare ikke å spise uansett hvor mye jeg ville det. Maten stoppet i halsen. Dette hang nok sammen med at jeg var i en dyp depresjon, lite energi og holdt meg mye for meg selv. Jeg har og opplevd traumer i min barndom som jeg ikke har fått bearbeidet og som har påvirket min psykiske helse.

Jeg velger å vise mitt nakne jeg.
Pinittvangslidelse

Jeg deler dette fordi det er så viktig å bli tatt på alvor fra første stund. Dessverre fikk ikke jeg den hjelpen eller oppfølgningen jeg burde hatt. Jeg har levd med denne diagnosen helt fra småbarns alder av, og man kan spekulere i om jeg ble født med dette. Det er andre i familien som har hatt ulike diagnoser, og man kan begynne å lure på om det er genetisk. Hadde dette blitt oppdaget og tatt tak i mye tidligere, ville jeg forstått mye mer av meg selv og mine handlinger. Jeg kunne kanskje unngått mye av mine utfordringer, og levd et litt annet liv i voksen alder uten så mye depresjon og selvmordstanker.

Pinittvangslidelse

Jeg velger uansett å ikke tenke «hva hvis», men heller se på det som en positiv reise som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv, både på godt og vondt. Jeg er stadig i endring til å bli et bedre menneske både mot meg selv og de rundt meg. Det vokser en styrke i meg som gjør meg bedre rustet til å håndtere utfordringer. Jeg ser en endring i min atferd som gjør at jeg ikke ender i denne mørke dalen, men heller prøve å unngå den. Dog jeg fortsatt kan bli deprimert og ha det jævlig, så har jeg har lært meg noen teknikker som gjør at jeg kommer raskere tilbake.

Pinittvangslidelse
Veien videre.

Jeg sliter fortsatt med mye av det som er nevnt, men jeg ser en stigende kurve mot et bedre liv. Jeg går i terapi både enkeltvis og i gruppeterapi. Bloggen er og en plattform som gjør det bedre for meg. Det å kunne skrive ned sine opplevelser og følelser er også terapi i seg selv. Jeg har rutiner i hverdagen som gjør det enklere å være positiv. Jeg setter meg mål og tidsrammer på ulike prosjekter jeg vil gjøre. Yoga og trening gir meg energi og endorfiner, og er noe jeg anbefaler på det sterkeste. Min vakre dvergpuddel, Emma er en viktig støttespiller for meg. Hun er positiviteten selv, og dette smitter over i en ikke alltid like lett hverdag.

Pinittvangslidelse

Nå er jeg både takknemlig og glad for livet! Jeg ønsker å leve!

Pinittvangslidelse
Har du spørsmål, så still dem gjerne her. Takk for at du besøkte bloggen min i dag. Med ønske om en fin dag videre. Ta vare på hverandre.
signature

Legg gjerne igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2 Comments
Previous
Chunky strikke lue til store og små.
Åpenhet om psykisk helse = normalisering

%d bloggere liker dette: