Emma, jeg savner deg…

Emma

20 juni 2019 var dagen jeg tok farvel med min beste venn, min klippe og største kjærlighet, Emma. Hun var en nydelig dvergpuddel, som levde ved min side i nesten 12 år. Jeg var så heldig å få henne gjennom en venninne, som spurte om jeg kunne tenke meg å ha hund. Det var nemlig en venn av henne, hvor familien drev en kennel, som ønsket å finne et fint hjem til Emma. Da jeg så denne nydelige puddelen, var det ingen tvil. Livet vårt startet sammen da Emma var nærmere 1 år.

I alle disse årene har vi opplevd utrolig mye sammen. Vi har bodd i Roma, besteget Gaustatoppen, vært på utallige skiturer, lekt i sjøen, selv om Emma likte best å sole seg på stranden. Hoppet både høyt og lavt på ulike hinderløyper, danset på fire og to ben og levd livet gjennom motgang og medgang. Jeg er dypt takknemlig for at nettopp Emma min var en så stor del av livet mitt.

Et vanskelig valg

De siste ukene ble Emma veldig syk, vi besøkte Anicura så mange ganger at det nesten ble vårt andre hjem. Til slutt ble Emma så dårlig at det var til og med vanskelig å gå turer. Øynene hennes var ikke de samme lengre, gnisten for livet var borte. Nå så hun på meg med øyne som sa jeg ønsker å gi slipp. Det var smertefullt å innse dette, men samtidig ønsket jeg ikke å holde henne her på bakgrunn av min egoisme. Det beste for Emma var min prioritet, så 2 dager senere fikk hun slippe taket…

Leverpostei var Emmas favoritt, så det var hennes siste måltid

Anicura Bygdøy kom hjem til oss, slik at Emma følte seg trygg og rolig de siste timene hun hadde. Det var vakkert samtidig som det var noe av det tristeste jeg har vært igjennom. Tusen takk til to flotte veterinærer som gjorde det hele så trygt. Å kjenne at man blir møtt med kjærlighet, respekt og forståelse er så viktig i en slik situasjon.

emma

Emma, min beste venn

Å gi slipp på sin beste venn er hjerteskjærende, tårene renner når jeg skriver om dette. Jeg tror jeg trenger dette, få skrevet ned mine tanker og gå igjennom smerten igjen. Minnene strømmer på, og savnet kommer som en bølge over meg. Jeg savner deg, Emma. Du er nå borte i den fysiske formen, men jeg har deg alltid i mitt hjerte. Jeg vet du er hos meg, din energi lever fortsatt.

Det jeg har erfart er å ikke undertrykke sine følelser. La sorgen komme, vær i følelsene og prosesser de. Men jeg lot de ikke ta over hverdagen, slik at jeg kom i en negativ spiral. For slik var ofte mitt mønster, og det ville jeg ut fra. Dette gjorde det “lettere” å gå videre. Jeg sa til meg selv at det nå er en ny epoke i livet, som jeg kan omfavne på en positiv måte. Se de mulighetene som ligger foran meg, med et liv uten Emma.

Og her er jeg nå. Savnet er der hver dag, men allikevel er jeg så glad og takknemlig for hvor jeg er i dag. Minnene er alltid med meg, og jeg tror du er stolt av den jeg er i dag. Livet går videre, og jeg velger å leve det fullt ut. Takk for alt du har lært meg, Emma. Du var en klok dame, som gjorde hver dag til en lek. Dansen du gjorde med dine piruetter, er et minne som alltid gir meg et smil. Du var unik og berørte alle på din vei.

Kjærlig hilsen fra

Emma

Legg gjerne igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: